Det er mange ting, som må jobbes med. Ikke bare det som er arbeidet vårt, sånn fra halv ni til tre for mitt vedkommende. Det er egentlig noe av det lette og frie det, på en måte. Jobben er med disse følelsene, kaoset som blir inni meg, relasjonene jeg ikke klarer fordi jeg ikke er så god på å leve.
Jeg tar steg hver dag. Fysisk, med gåturene, jobben på hverdagene, produsere tekst og konsumere bøker. Men jeg prøver parallelt å få det til å funke ute i samfunnet og på hjemmebane. I dag er det lørdag, og jeg har fri fra jobb. Det er bare mandag til fredag jobben min er åpen, og vi kan bidra der. Når helga kommer, vet jeg at jeg blir mer synlig for meg og de som jobber hjemme hos meg. Og det kan være vondt og vanskelig.
Men fordi jeg nå gjør en del i hverdagene min, og har mye å fokusere på også i helgene, er jeg på vei også i helga. Det stopper ikke helt opp. Jeg fortsetter å skrive. Fortsetter å lese. Går de faste turene, holder meg til rammene som før altså. Men det som er godt å observere, er at ikke alt står og faller på meg nå, på en så skjør måte. Som om jeg liksom har noe mer enn meg å by på og snakke om. Som det jeg interesserer meg for og er opptatt av.
Ok, så er det kanskje ikke så mange relasjoner og mennesker jeg snakker masse om. Men jeg kan snakke en del om bøker, og bøkenes personer og personer som har skrevet dem, hva som gjør at det er fint å lese. Og skrive. Og jeg inspirerer meg selv. Til å leve en dag til. Og en dag til. For veien, stopper ikke her, selv om det er fartsdumper her og der og veiarbeid stadig pågår.
aspergerinformator.com 