Jeg er ikke den eneste høytfungerende autisten som samler på titt og annet. Og jeg er ikke flink til å kaste ting, så klesskapet er fullt. Men jeg er glad for det, for stadig finner jeg et eldre plagg jeg virkelig føler meg glad for å ha når jeg tar det på. Som om det jeg har i skapet utfyller den jeg er, og de nyere plaggene mine. Sammen blir vi ok, i speilbildet.
Jeg bruker også ting fra kjøkkenet, til andre ting. Som en hermetikkboks har blitt holder til kulepenner. Og den er faktisk veldig kul og! Og et lite glass, jeg vet ikke hva det har vært på det, men det skulle kastes på jobben, kanskje har det vært syltetøy eller grønnsaker på det, har fått romme binderser på «kontoret».
Som Askeladden, får jeg bruk for det jeg har funnet eller tatt vare på, stadig vekk. Men noe burde jeg selvsagt stått over å kjøpe sikkert, men når det først er gjort er det jo bedre at jeg bruker det og skaper hjemmegleder, enn å hive det. Det er ikke bærekraftig.
Men det jeg egentlig tenkte på da jeg så dette gamle bildet, var en annen form for resirkulering. Det at jeg bruker meg selv, erfaringene mine, historien i psykiatri og med jentelivet, oppveksten min, med Aspger syndrom, til å bringe samfunnet fremover, til å være opplyst og kanskje inkluderende. Og det gjør meg veldig glad når jeg opplever at mine setninger, skaper forståelse. At noen vil høre. At det gir mening. Selv om jeg kanskje har måttet si det samme veldig mange ganger, gjør det ikke så mye, så lenge det når frem til noen som har nytte av det. I enden. I enden der allting ender godt, av og til. Eller noe sånt.
Det at jeg gjenbruker livet mitt til å gi meg og andre en ålreit framtid, har for meg noe å si. Men noe annet som også har noe å si, er å lære av feilene mine. Samtidig har jeg også, når jeg har forklart mine perspektiv, som er litt annerledes, også oppdaget mer av hvordan andre lever. Og det har gjort at jeg tror jeg er mer empatisk nå, og flinkere til å ivareta og inkludere andre. Jeg vil ikke de skal føle seg utenfor, ekskludert, bli plaget eller kjeftet på.
Så, jeg bruker meg selv, igjen, om att og om att, så lenge det måtte være nødvendig.
aspergerinformator.com 