På Netflix ligger en dokumentarserie (Love on the Spectrum) om mennesker på autismespekteret som går på date, søker kjærligheten. Det er en del utfordringer når man går på date, både for mennesker med autisme og de «vanlige», nevrotypiske. Men en del ting gjør det litt ekstra vanskelig ofte for personer med autisme fordi vi kan slite med gjensidig sosialt samspill.
Likevel forelsker vi oss. Noen er til og med ekstra fikserte på andre og, blir veldig betatt virker det som. Og jeg har gjort det mange ganger, forelsket meg nærmest uten grunn eller gjensidighet i den relasjonen, og vært håpløst forelsket for jeg har vel ikke kommunisert det ut på rett måte, eller fulgt «reglene» for hvordan man blir kjent med hverandre og utvikler et kjærlighetsforhold. Hva vet jeg.
Men jeg har vært lykkelig forelsket i ting jeg kans styre. De har vært forutsigbare og jeg har levd i min verden med dem. Duplo og dukker da jeg var barn. Kuleleddsdukker en lang periode mens jeg var på sykehus, og nå er bøkene mine, og skrivingen, venner. Jeg finner støtte i andre forfatteres litteratur og lager min egen. Mine egne historier, min verden.
Jeg har en venninne, som også har Asperger, og hun skrev til meg en gang da ting var vanskelig for henne, at det er særinteressene/spesialinteressene som gjør livet verdt å leve.
Selv om menneskene i livet mitt er viktige for meg også, så hadde jeg nok ikke båret livet like godt om jeg ikke hadde ordene å fokusere på. Når jeg kan lese og skrive, er det lettere å fokusere, samle meg, finne mening.
Jeg setter på musikk, og danner meg kjærlighetssanger, på en måte, lager gode øyeblikk i møte med mennesker gjennom tekstene jeg leser og skriver. Lærer meg å forstå litt om følelser.
aspergerinformator.com 