Jeg tror jeg har båret spiseforstyrrelsen litt inni meg, før jeg ble ordentlig syk. Jeg husker hvor glad jeg var for å se skyggen min, allerede som barn, når jeg gikk sammen med andre, når den strakk seg oppover asfalten slik at jeg ble ekstra smal.
Den tynne streken, var en identitet jeg likte bedre, en svart kopi av speilbildet mitt, som var mye finere enn alle formene som rommer et menneske. Jeg ville jo ikke være menneske, visste ikke hvordan jeg skulle være menneske.
Hos legen 17. mars, snakket jeg litt om følelsene mine, men de var ikke gale. Altså, man kan ikke noe for følelsene sine. Man har de følelsene man har. Og det var litt godt å høre. Selv om de kan komme feil ut til folk, følelsene, er de inni meg på en måte riktige for akkurat meg, tenker jeg nå. Håper jeg.
Men tilbake til dette med kropp og skygge. Det å være et skyggebilde i stedet for seg selv, et fullverdig fotografi. Som attpåtil er «oppblåsbart». Nei, jeg vil være flat.
Men hvorfor, hvorfor er det så skummelt med dette som egentlig gir oss livet? Og mulighet til å puste, bevege, elske?
aspergerinformator.com 