Hverdag · sosialt

Gruppearbeid

Da jeg var skoleelev, i barneskole og ungdomsskole og videregående, syntes jeg gruppearbeid var vanskelig. Både det sosiale, og det å gi fra meg kontrollen. Stole på at noen andre gjorde sin del av oppgaven, at vi kom i havn med ALLE elementene til tidsfristen som var satt.

I rammene av gruppearbeid, holdt jeg på å gå i oppløsning. Det var vanskelig å være på skolen, det var vanskelig å trekke seg tilbake. Jeg gjorde arbeid langt utover skoletid, og jeg fylte ut loggbøker for hvem som hadde gjort hva. Hver dag. Som at de andre spiste boller, handlet hos bakeren så vi kom seint i gang, ja sånne ting står nok i mine loggbøker fra ungdomstiden. Jeg var fordømt pliktoppfyllende, og det gav meg angst.

Nå for tida, har jeg fortsatt vansker med å stole på at ting blir gjort. Når de er sagt at de skal gjøres. Når man da er underlagt noen i helsevesenet, kan det føles vanskelig og traumatisk og angstskapende når jeg ikke får se at oppgavene som er der, faktisk blir gjort. Som at personalet skal sende inn vekten jeg veier til legen mandag morgen, og jeg ikke får noen beskjed om at nå, nå er det gjort.

I det sosiale sliter jeg også med sånne ting. Og skal jeg få en gave av noen, fordi jeg har bursdag for eksempel da, så blir jeg veldig redd og stresset om den ikke kommer når man da forventet. Ikke det at verden går under, men det er noe med det at jeg får katastorfetanker og gir slike opplevelser en overført, antakelig feilslått, betydning. Som at jeg ikke får bursdagsgave – jeg skal ikke leve, skulle ikke vært i skive på enda en bursdag liksom. Burde ikke fylt… 18, 23, 38.

Å leve sammen med andre mennesker, er på en måte et evig gruppearbeid. Der en må stole på hverandre, og alle ta i et tak, gjøre sin del av jobben. Jeg håper jeg klarer å stole på de rundt meg i større grad med tiden, enn så lenge får jeg bare passe på å være tydelig i min kommunikasjon, så de forstår når jeg for eksempel venter på svar på en e-post. Så de ikke tror det ikke var noe å svare på, mens jeg lager meg store spørretegn rundt hva som har skjedd, gått galt, om jeg har gjort galt.

Og så, må jeg prøve å stole litt på meg selv. Men det går jo i rykk og napp, sånne selvtillitsting. Og det blir noen nedturer på veien. Jeg setter meg selv i ramme og håper på fortsatt godt samarbeid med de andre skrivende jeg har møtt i helga. Livet har oppturer også – til og med på det sosiale planet, for meg også!

På vei

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s