asperger syndrom · Hverdag

Gjennom glass

Noen ganger må man bryte ut av skallet sitt. Også når man er autist og går inn i et autistisk skall. Det kan være at verden utenfor banker på. Det kan kjennes ut som man skal knuse da, som om de banker på ei sprekkeferdig vindusrute, men likevel kan det være uungåelig. Verden er her. Og jeg er i verden. På godt og vondt.

Hvem der, spør jeg meg. Nederst i vannglasset. Som bånnslam. Eller, skal jeg fylle opp, være meg selv og boble som brus. Den bør være sukkerfri, eller er jeg søtere? Til å spise opp, ja gjerne spis meg som drops, eller sjokolade, smelte meg om, forme meg til noe annet, kanskje et Kinderegg, fylle meg med luft og noe gøyalt.

Men nok om det. Det er jo ikke sånn man kan transformeres om. Man bærer inni seg det man bærer inni seg. Og utenpå får man kanskje noen reaksjoner som andre ikke syns er så kule. Og da, stenger jeg kanskje egentlig mer av. Og isolerer meg litt, og kan virke kantete.

Med skallet utenpå meg, er jeg ikke meg. Men jeg er likevel veldig meg. Sånn som jeg kjenner meg når jeg er redd og utilpass, etter å kanskje ha hatt det egentlig veldig bra også.

Det er ikke så lett å forstå. Men noen mennesker med autisme blir slitne og inni seg selv, også etter viktige ting, som de for alt i verden ikke vil gå glipp av – jeg må bare sakke litt av, etterpå, stenge av.

Gjennom glass kan du likevel få se meg, som om jeg er på andre siden av kameralinsa.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s