Jeg tenkte jeg skulle skrive litt om vennskap. Noen sier like venner leker best. Noen ganger stemmer det nok godt. Men når man ikke er så veldig lik noen, er det ikke så lett å finne akkurat de vennene. Omtrent bare 1 av 100 er på autismespekteret, for eksempel. I tillegg er det i utgangspunktet ofte litt vanskelig for oss å få til sosiale relasjoner, gode vennskap.
Det betyr ikke at jeg ikke vil være venn eller bryr meg om andre mennesker. Det er bare det at jeg henger meg opp i så mye som blir til store og vanskelige ting for meg. Jeg er ikke god på å balansere, det kan bli for mye og så blir jeg da sånn at jeg kanskje avviser eller tar avstand.
Jeg prøver å fortelle om interesser og sånn når jeg snakker med andre. Da finner vi kanskje en «link» og noe konkret i hverandre å holde fast i. Som bøker vi liker å lese, fotografi, andre hobbyer, andre interesser. På jobb traff jeg forrige uke en som liker å fiske. Jeg brukte det jeg vet om fiske for å føre dialog, selv om det ikke er så mye.
Da viste jeg at jeg bryr meg om det han er opptatt av fordi jeg er interessert i han som person, og samtalen fløt bedre enn om jeg ikke hadde noe konkret ved han å forholde meg til. Nå kunne jeg spørre om han hadde prøvd fluefisking, dykking, om han lager noe av fisken han får osv. Skitt fiske, det ble en kul dialog!
Det å ha noe konkret å henge ting på, er altså verdifullt for meg. Som om jeg «får» noe da, og dermed greier å gi tilbake. Av mitt interesserte hjerte. Jeg slår et slag for gode dialoger, på premisser som begge syns er ok da, i en relasjon.
Min måte å tenke/føle balanse på, er nok litt ideosynkratisk. Jeg vet jeg ofte kommer skakt ut, men jeg prøver i alle fall. Eksempelet mitt er heller ikke akkurat vennskap enda, mer et enkelt og kollegialt bekjentskap, men det er sånn man liksom navigerer seg litt frem sosialt uansett tenker jeg, når man etablerer vennskap. Man mikser og matcher, og finner forskjeller og fellesskap og setter det sammen.
aspergerinformator.com 