Som jeg skrev litt om i går, med tittelen småplukk, henger jeg meg opp i detaljer. Også derfor, er det viktig med klartekst for meg. At jeg forstår hva som menes, slik at jeg ikke dikter meg opp hva jeg tror folk egentlig mener. Når de sier noe annet, eller bare ikke er tydelige, kommer til poenget.
I det diffuse, kan jeg ble usikker. Og jeg lager da fram noen bilder eller fasiter på virkeligheten, og det er ikke sikkert de stemmer. Jeg er ikke psykotisk, men jeg finner på en måte opp en uvirkelig virkelighet likevel. Jeg trenger å få noe å henge tankene mine på, som fester tankene mine til et anker. Et ankerfestet til realitetene.
Jeg er realist. På mange måter. Men jeg er også en drømmer. Og jeg er en engstelig sjel. Ingen er bare det vi ser, det har vi jo lært de siste årene, men jeg er også det vi ser. Jeg er også hun som er en del av samfunnet, og som derfor snakkes om og til. Og den må jeg tåle å være, tåle å bli sett, også når jeg forsøker å gjøre meg usynlig, hviske meg bort, krympe meg i min anoreksi.
Det konkrete kan da være veldig viktig for meg. Vekt og mål som bekrefter at jeg ikke er overvektig eller sko som holder beina mine på jorda, bekrefter at jeg har fotfeste og går her blant oss, ikke er en fugl, for eksempel en fremmed fugl. Da er det bedre å sette et navn på fuglen, for eksempel spurv. Og jeg kan lære meg litt om spurvene, livet deres, akseptere, lære meg selv aksept.
aspergerinformator.com 