Hverdag · samfunn

vi ere en…

Hei og gratulerer med dagen! Jeg hørte i reklame denne måneden for eurosko tror jeg det var, med at endelig kan vi feire 17. mai sammen igjen. Det er fint!

De to forrige årene, sang vi utenfor leiligheten min, jeg og personalet, sammen med resten av landet. Det var annerledes feiringer, uten tog og sånn overalt, bare noen få få steder med lite folkeansamling, nå tror jeg det er mer sånn som vi kjenner 17. mai igjen. Og som jeg vokste opp med. Innlegget fortsetter under bildene.

Tog, is, flagg, leker, kanskje tivoli, hurra meg rundt, barnas dag men også fine øyeblikk for de voksne. Pappa som henger ut flagget, korpsene som spiller for eksempel også på sykehjem. Det er noe, til alle aldersgruppene. For alle, hører til.

Derfor tror jeg at det var så viktig for meg i årene på sykehus, å være med på noe av det 17. mai var. Viktigere enn det kanskje var for de som er en del av samfunnet hele tiden. Kanskje. Innlegget fortsetter under bildet.

I år er det vanskelig for meg. I følelsene. Som om jeg ute i samfunnet ikke har noen plass, når det ikke er arbeidshverdag på denne røde dagen, og jeg kan heller ikke være i pasientrollen.

Livet mitt nå er midt i mellom. Jeg er fortsatt annerledes og syk, men skal prøve å fungere. I dag er det ensomt og jeg vet ikke om noen kan forstå. Det er en samling for oss som bor her jeg bor halv fem. Jeg vet ikke om jeg vil være med. Er vi én nasjon, er jeg én samfunnsborger, eller – er jeg to? Faller mellom stolene mine, hvem stoler jeg på… setter meg opp igjen, likevel, og tror jeg er her. Sammen med deg. Takk.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s