Det finnes noen enkle regler å respektere, når man ferdes rundt. Som å «itte trø i graset.» Når det kommer til det mellommenneskelige, er det litt mer uklart hva som er rett og galt. Man vet kanskje at man ikke skal tråkke noen på tærne. Men samtidig er det også viktig å være oppriktig. Hvor går grensene? Hvordan klarer jeg å navigere meg rundt?
Jeg prøver å tenke på hva jeg ville tenkt, om det var jeg som skulle ta imot det jeg har tenkt til å si. Og kanskje også si det jeg tenker jeg ville ønsket noen så og sa. Men dette krever mye av meg. Jeg må også navigere for å forstå den andre bedre, fordi jeg ikke vet helt hvordan de med «vanlige» liv og hverdager, har det, hva de er opptatt av og som er relevant for dem. Selv om mine dager ligner deres. Mine er likevel, mer detaljerte på en måte, henger meg opp i de små tingene og ser ikke alltid helheten.
I tillegg til hva som er rett og galt i relasjonen, kommer reaksjonen. Hvordan reagere når det blir tråkket galt? Og hvordan gå videre, sammen? Det er ikke alltid jeg lykkes, og jeg har mistet mange av de få vennene jeg har hatt, særlig når jeg har dveler ved noe jeg har opplevd som feil eller overtramp, som har gitt meg ubalanse. Og det har ikke blitt forstått av den andre parten, den har kanskje følt seg urettferdig behandlet. Og kanskje følt at jeg nesten har hengt dem ut, for hvordan de er, om de for eksempel har tatt seg litt til rette.
aspergerinformator.com 