De var så rådville, menneskene rundt meg. Hva skal vi gjøre med Helene. Da jeg fikk diagnosen på autismespekteret, ble det lettere for oss å navigere. Da fant jeg og behandlerne løsninger og ikke bare umuligheter, i det som kjentes så fastlåst.
Sakte ble det en mer normal hverdag. Normal innenfor gitte rammer. Jeg lever annerledes enn de aller fleste, men altså, det er likevel tilnærmet et liv som folk vil forstå har verdi. Jeg får være mer med de som er glad i meg. Jeg er på jobb nesten hver eneste hverdag. Jeg er relativt trygg i hjemmet mitt. Jeg leser. Jeg hører musikk. Jeg skriver, som gir meg mye, og får oppleve å utvikle meg.
Det var ingen lett vei hit. Og jeg har fortsatt veldig vanskelige stunder. Jeg blir redd. Jeg har selvmordstanker. Jeg har ikke noe vanlig kosthold. Men fordi vi innså hva som var annerledes, gjorde at vi kunne tilpasse oss det, og lage et liv jeg stort sett kan håndtere – med litt begrensninger, litt rigide rammer. Jeg blir et bilde, et ganske fint og fargerikt portrett som også gjør seg i svart-hvitt, om jeg skal si det selv.
aspergerinformator.com 