Døden er livets ende(stasjon). Den er endelig, Døden. De fleste, har ikke valgt døden sin. Den kommer brått eller langsomt. Den skaper sorg, stort sett. Men jeg synes selv om det kan være vondt å snakke om, at det er viktig. Og ekstra viktig, syns jeg det er å få lov til å snakke om de som er døde. At de ikke skal være tabu fordi de ikke lever lenger. De har levd, og de har vært viktige, for meg.
Jeg har minner, jeg har mennesker som jeg har vært glad i, som er engler nå, i alle fall metaforisk, og de englene vil jeg holde i hånden, varme vingene deres, gi de noe lunt og godt. For livet er godt når man har gode minner. Når man har møtt mennesker som har satt preg på livet sitt. Det kan være både vonde og gode minner, ingen mennesker er perfekte og selv mennesker jeg har elsket veldig høyt, kan jeg huske dårlige sider til. Men det er det som gjør dem til ekte mennesker, som faktisk har levd. Og de vil jeg bevare, ikke bare begrave.
Alle disse tankene føk gjennom hodet mitt da jeg stod og tok bilder under et tre lørdag 28. mai ved universitetet i Ås (NMBU). De visne, hvite og (litt rosenrøde med de rosa innslag) kronbladene var englevinger for meg. Jeg reiste hjem en halvtimes tid senere, la inn bildene mine på mac-ene mine og skrev om livet vi lever.
aspergerinformator.com 