I dag vil jeg bare skrive et veldig kort innlegg. Om at selv om det kan være hindringer for en, finnes det ofte hjelp og hjelpemidler, om man tar i mot. Som rullestol om man er lam, Sleipners åttebente hest som Torvald Steen skrev om en rullestol som, eller som blindeskrift for en som ikke kan se.
For oss med autisme, er det også hjelp å få. Det er ingen kur, heller ingen medisiner mot akkurat autismen. Men det er mange ting man kan gjøre som gjør at det blir mer livskvalitet. Og at man ikke kollapser helt så ofte.
Jeg har nytte av forutsigbarhet. Det kan man skaffe på mange måter. Som kalender, dagsplan, lister, åpenhet, tydelig kommunikasjon.
Jeg har nytte av faste rammer, stabilitet over tid. Det responderer jeg godt på. Når jeg har det, klarer jeg også avbrudd fra det vante, planlagte ting når jeg er litt trygg i bunn. Når det basale er ivaretatt, på sitt rigide vis kanskje, kan jeg være fleksibel som en gummistrikk. Og det bildet passer godt egentlig, for det er viktig å ikke strekke strikken FOR langt. Men når det er sagt, når jeg har faste og trygge rammer opplever jeg følgende:
Jeg får glede av å få fokusere på det som gir meg glede og som er ting jeg mestrer litt. Da blir jeg også bedre på det, og når man opplever å mestre, får man større trygghet i seg selv. Også til å stå i seg selv i situasjoner der man ikke er like sterk.
Dette har vært min Pippi-helg. Jeg er stolt av det familien min, skolen og hjelperne mine har fått til. Kanskje også litt meg selv. Avslutningen blir en avrundet strek, altså et smil.
aspergerinformator.com 