Da jeg var liten, husker jeg pappas skulder. Å sitte så høyt at jeg kunne se, hva som for eksempel skjedde på en scene. Og samtidig være viktig som om jeg var på scenen selv. Som barn kan være, når menneskene som er glad i dem tror på dem.
Jeg husker også at jeg, mamma og pappa lekte Tre elefanter kom marsjerende. Da fikk jeg også sitte på rygg eller skulder. Det var fint. Jeg klukket og lo. Jeg var ikke høne enda, bare en kylling. Men stå stolt jeg var, en hanekylling i jentevariant.
Som voksen, er det sjelden man får sitte på skulderen. I fysisk forstand. Men metaforisk klatrer jeg ofte opp for å se bedre, og for å være trygg. Få med meg verden, uten at verden blir for farlig. Som om det var krokodiller som spiser en på bakken. Og som jeg ikke vil forgifte. Ja, så absurd er hodet mitt, tenker at jeg er et problem for krokodillen også, og vil skåne han.
Men det er også fint, det å ha et hodet som er så aktivt og aktivert. Det takker jeg for. Med elefanter i rommet, kan jeg smile, fordi jeg kjenner alle sånne tabu-ting. Jeg er ikke redd for å snakke om dem. Jeg er ikke redd for å vise følelser hvis følelsene mine kan hjelpe andre.
Kan de/jeg det?
aspergerinformator.com 