samfunn · tilleggsvansker

Takknemlighet

Den siste tiden har jeg tilbrakt på sykehus. Det har vekket noen minner. Ikke bare vonde og triste, men de virkelig fine. De som forteller meg at det er mennesker, medmennesker, som jobber i helsevesenet også.

Det minnet som har rullet foran øynene mine, er fra 2018, da min kjære, gamle onkel døde. Avdelingen jeg var innlagt med stilte ned tre personal, alle pent kledd i svart. En var sjåfør, to fulgte inn og jeg fikk sitte sammen med moren min. Personalet hadde også vasket bilen vi stilte i. Det var respektfullt. Og jeg kunne leve videre uten å føle at jeg ikke hadde tatt farvel på «rett» måte.

Jeg snakket ikke med de andre o begravelsen, gikk inn på slutten og gikk ut raskt, slik at det ikke ble for mange inntrykk, men de fikk se jeg var der. At jeg brydde meg og bryr meg. Og nå er jeg mer tilstede i livene våre også. Jeg håper jeg kommer meg på et sommerbesøk til tanta mi. Da blir det sol, i hjertet.

Illustrasjonsbilde. For å vise at å tilpasse seg det jeg stod i, «sminke» bilen og kle seg korrekt til begravelse, viste meg og de rundt meg og sørgende respekt.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s