I dag begynte ny uke, med ukens vanlige rutiner. Den siste tiden har jeg vært ganske syk og under behandling på sykehuset kjente jeg ikke alltid meg selv igjen i speilet. Eller, jeg bare så at jeg var veldig endret. Jeg reagerer antakelig på en motgift-medisin, slik at ansiktet blir veldig hovent. Nå er jeg tilbake til mitt vanlige ansikt, og selv om jeg ikke akkurat er vakker, er det bedre å kjenne seg igjen. Når man ser i speilet.
Men hver gang dette skjer, blir jeg usikker. Er hele jeg endret? Vil det påvirke vekten? Er jeg stor, er jeg et berg? Berg meg, gjennom disse kaotiske følelsene, men helst ikke se meg, jeg blir så redd når jeg blir sett, og beskrevet, av andre. Jeg sjekker Helsenorge-appen ofte, under og etter sykehusopphold, fordi jeg er så redd for at det står skrevet at jeg er et fjell nå, eller normalvektig. Selv om det er det man skulle vært, ville jeg ikke turt å leve da. Og jeg må jo leve, prøve i alle fall.
Jeg VET at jeg ikke er normalvektig. Men det er så vanskelig likevel, å stole på seg selv, når man ikke får sjekket kontinuerlig, som ja, hvert femte minutt? Men nå er jeg sjekket. Nå er jeg kontrollert. Nå er jeg meg – på godt og vondt. Jeg skal stå her, så fjellstøtt jeg kan, i gode og onde dager. I dag blir kanskje god, hver gode med hverandre.
aspergerinformator.com 