Hverdag · sosialt

Er jeg lei meg, i ei minnebok?

Jeg leser mye, og mye jeg velger å lese kan være tøffe temaer. Det litt rare, er kanskje at det som er skrevet for ungdom ofte er det som treffer litt ekstra, gir meg en klump i magen. Som om minnene vekker minner, om noe som er tapt. Som kanskje også var tapt da jeg var tenåring. Noe jeg savnet. Vennskap. Forelsker. At noen likte meg.

Selvsagt har jeg vonde minner om det å være utenfor, utestengt, kanskje et mobbeoffer. Men kanskje like vondt er det å kjenne på min egen manko, utilstrekkelighet, usikkerhet. Hvordan jeg ikke klarte navigere rundt de andre ungdommene, ikke klarte å finne meg ei øy som jeg hørte til på.

Da jeg leste Hjertestopper volum 2, fikk jeg igjen denne følelsen av å være utenfor. Enda det er en bok som virkelig inkluderer. Som om jeg ikke kunne inkluderes, eller verre egentlig – at jeg ikke klarer å inkludere meg. I det som skal være fint, sammen med andre.

Jeg har så lyst å tegne hjerter. Skrive I love you. I stedet synker jeg ned alene, med bøkene mine, fordi det er i bøkene jeg nå som voksen har klart å finne meg en plass. Der kan jeg hylle livet, heldigvis.

Jeg har det litt bra på denne plassen, i alle fall. Jeg leser, jeg skriver, jeg interakterer med andre lesere og skrivere. Jeg blir kjent med noen forfattere, og jeg kjenner store forfatterskap.

Jeg skriver ned noen linjer, merker boken som Helenes notatbok. Til minne, om det som er, her og nå, og noen ganger kan jeg utbrodere, dikte, lage noe som ikke finnes. En love story. Er jeg Julie (i Romeo og Julie, fra Shakespare)?

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s