asperger syndrom · Hverdag · sosialt

Ordne et fuglerede (Time to Shine)

Mange av oss spå autismespekteret, trekker oss litt tilbake, kan isolere oss. Også uten at noe er veldig galt, vi kan bare fungere litt bedre i oss selv for oss selv. For det sosiale, kan kreve mye. Og når man bruker mye krefter, blir man sliten. Og da kommer gjerne alene-tiden igjen, som en reddende engel, eller helt nødvendig hvilepute, etter å ha vært sosial. Innlegget fortsetter under bildet.

Å gjøre seg klar, få orden på trådene, lage et rede, være rede?

Men jeg liker den setningen; etter å ha vært sosial. Altså, våge seg sammen med andre av og til. For jeg kan ha det så veldig fint når jeg får oppleve meg selv i andre. De ser ikke nødvendigvis på meg som så lite verdt som jeg gjør eller som en verre person. Og når jeg får kjenne det, kjenne at mine kommentarer faller i god jord, at jeg kan være morsom, at samtalene kan danse, jo da er det fint å leve. Også å leve i et sosialt samfunn.

Klar for Tigerstaden, forfattere og fine folk å få lov å være sammen med. 29. august 2022.

Jeg er også litt engstelig med andre nettopp fordi jeg tror at noen kan bli usikre av meg også. For i det ene øyeblikket er jeg kanskje sosial og morsom, og så blir jeg firkantet av en ordlyd. Om det kommuniseres upresist, kan jeg tolke det bokstavlig, og da blir det kanskje ikke sånn de mente, og så blir de lei seg osv. Men jeg vet jo godt at hjernen min er sånn og har fått lære at andre ikke tenker helt sånn, så det se sier er ikke vondt ment og heller kanskje ikke det de har ment, så jeg godtar og tolererer og tåler, jeg kan smile igjen og vi kan skrive og smile og ha det fint videre! Så det håper jeg de rundt meg vet også, at det er greit at de er seg, sånn som jeg er meg på godt og vondt.

Dagen i dag, etter jobb med fruktpakking og førstehjelp, og psykiatertimen etterpå, består av å lese, roe ned, samle meg, reflektere, lese mer, kanskje skrive et dikt? Det er gode ting, med å få høre til. Også noe sosialt, noe med mange mennesker. Jeg er ikke vant til å omgås så mange, og jeg smiler til skjermen nå, tenker, ja, jeg kan klare. Og jeg kan få lov å ha det bra i det også. Som andre, selv om jeg kanskje ikke passer like godt inn, så ja, jeg hører litt til. Tror jeg. Håper jeg. Elsker jeg.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s