Vi snakker om dråper på mange måter.
En dråpe er nok, med Zalo.
Dråpen som får alt til å renne over.
Når det regner på presten, drypper det på klokkeren.
Vi snakker også om væskebalanse. Det å få i seg nok. Det er viktig, når man har en spiseforstyrrelse også. Og akkurat det, klarer jeg bra. Jeg har ting jeg er trygg på å drikke.
Men selv om det ikke er noe problem for meg å få i meg nok væske, kan jeg bli lei meg når noen kommenterer, for eksempel sier: Åh, det drakk du fort. Da kjennes det brått vondt og vanskelig og sårt å både drikke og spise. Som om jeg ikke har livets rett. Jeg forventer ikke at de skal forstå. Innlegget fortsetter under bildet.
Men jeg forstår, at det antakelig ikke er vondt ment. Og at kommentaren mest sannsynlig ikke betyr at jeg skulle vært død. At de ikke mener at jeg ikke skulle drikke, kanskje tvert om. Men det er sånn det er å leve så veldig svart/hvitt. Alt og ingenting. Jeg vil være ingenting, og føler alt på en gang.
Men jeg prøver, å balansere og holde meg i det reelle livet, ikke i mine syke forestillinger. Men noen ganger, er jeg liksom både på scenen og i salen på en gang. Jeg må balansere. Jeg må tåle fokuset og jeg må klappe fornøyd. Kanskje er det dråper nok, til alle….
aspergerinformator.com 