Det er mange slags gallerier. Ikke bare kunst. Et eksempel: galleriet i Oslo der busser går til og fra, en stasjon for bussene (forøvrig et sted noen har kritisert, er kanskje ikke fint nok?). Og før i tiden, var mennesker med psykiatriske diagnoser eller fysiske handicap satt på utstilling, folk kunne komme å se på dem som en attraksjon.
Jeg har fått høre jeg er en kunstnersjel. I fantasien i dag, tenker jeg litt på: Hva kunne jeg tenkt meg å stille ut, hvis jeg ikke «bare» var poetisk, men hadde noe annet enn ord. Kunne det være en kjole? Kunne det være en ballong? En kukong? Blir jeg sommerfugl, eller er jeg skadeskutt fugl, kan jeg bli Vildanden, kan jeg gå i dialog med Ibsen, kan jeg bli scenekunst?
Din tanke er fri. Min tanke er fri. Kan vi finne på noe skikkelig fint, for hverandre? Med litt flaks i håpet, håper jeg det beste. For det helt vanlige livet mitt. At jeg skal klare å mestre livet dag for dag. Jeg trenger ikke bli kunst, trenger ikke være på galleri. Men jeg vil gjerne kunne oppleve andre kunstnersjeler, og beskytte og motivere. Er vi kunstnerkollektiv, i ånden?
Vil du ha et malerskrin, for eksempel? kan jeg spørre, kan jeg ikke, til en skapende, søkende. Du skal få en dag i mårå, sang Prøysen om. Blanke ark, fargestifter… Det er ny uke nå, en hel uke vi kan svartmale eller fargelegge… alt ettersom hvordan vi har det. Alle fortjener å bli møtt med forståelse og respekt, der de er. Er vi her?
aspergerinformator.com 