Sitter du der, gamle sjel, og fryser? Har noen glemt deg? Har du glemt deg selv?
Jeg er liksom ikke så flink sosialt. Men jeg tenker veldig mye på andre mennesker, tross alt.
Jeg har en sårbarhet inni meg, som gjør meg var.
Det vare bruker jeg til å prøve å forstå, mer enn bare meg selv også.
Jeg prøver å forstå hvordan andre føler, hva andre trenger.
Selv om man aldri kan forstå et annet menneske 100 prosent, tror jeg at noe grunneleggende har vi mennesker til felles.
Også de som ikke er like skjøre som egg, har eggeskall rundt sjelen min, knuser som meg, jo de også kan sette pris på å bli verdsatt, respektert og husket på.
Det kan være enkle grep jeg kan gjøre.
Jeg kan si hei hver gang jeg møter noen.
Jeg kan bruke navnet til personen, vise at jeg vet hvem noen er, for eksempel en perifer kollega eller en bekjent ute i lokalsamfunnet.
Jeg kan huske på bursdager.
Jeg kan gi et kompliment, om det er noe jeg synes er fint eller bra eller godt med et annet menneske. Og det finnes stort sett!
Innlegget fortsetter under bildet.
Kanskje kan jeg være et varmt skjerf.
Kanskje kan jeg være høstfarger mellom løvet, være en omsorgsfull løvemamma.
Jeg kan ta ansvar, for at flere enn meg
har en så ålreit hverdag, sånn i det små.
Jeg forandrer ikke hele verden,
men jeg kan være oppriktig åpen og varm
rundt de som jeg treffer, på min vei
Veien er vår!
(Også når det er høst).
aspergerinformator.com 