Etter regnet skinner sola. Noen ganger. Andre ganger, kjennes det ut som regnet ikke slutter å falle. Kanskje tar jeg over jobben med å falle. Jeg faller og faller.
Det er rart det der, hvordan vi skifter. Som været. Humør og form kan endre seg, liksom på minuttet nesten. Jeg liker å tenke at jeg er ganske forutsigbar, og det er jeg nok også. Men for de som ikke kjenner meg så godt og vet hvordan hjernen min fungerer, kan nok mine reaksjoner virke brå og uventet.
Hvordan jeg plutselig kan bli trist. Avvisende. Vanskelig å komme inn på. Hadde vi det ikke akkurat fint?
Men fikk de ikke med seg hva de sa, hvordan de sa det? Og de gjorde kanskje ikke det. For veldig mange mennesker bruker språket litt vilkårlig. De glemmer at jeg og mange andre på autismespekteret spesielt, tolker bokstavlig og henger oss opp i detaljer.
Ordlyden blir viktig. Hører du regnet falle…
Ikke bekymre deg, det kommer en regnbue igjen. Og sol. Men alle dager er ikke like. Og noen dager, tåler jeg mindre og blir sky.
aspergerinformator.com 