Det var Sand-utstilling i foajéen da jeg var på Kolben 7. oktober for å se Kolbotn fotoklubb sin utstilling i biblioteksgalleriet, og der var disse klovneskålene – plassert slik opp ned – designet av Marianne Aulie. De fikk meg til å smile, og ønske meg en slik til et måltid som skulle kjennes ålreit.
Men prisen var litt stiv og jeg litt lite tøyelig inni meg den dagen: jeg tillot ikke meg selv å bruke penger på noe som kunne gjøre det å få maten min inn med teskje skulle være hyggeligere. Selv om jeg uansett må spise det jeg skal og… ja, jeg stod nå der da, og så på kunstner Sand med mitt smilende ansikt, som inni seg gråt. Jeg følte meg virkelig som en klovn da!
Jeg bruker gjerne penger på kunst, det er ikke det. Kunstnere står i mitt hjerte! Så derfor kan jeg smile og betale med glede, prioritere det som noen har lagt sine hjerter i. Men det er ikke så lett å balansere egne følelser rundt det når det handler om å gi seg selv noe. Når det handler om mat, kan jeg være opp ned på mange måter rundt det:
Noen ganger betaler jeg uforholdsmessige summer for noe for å klare å følge opp kosten, mens andre dager syns jeg også det blir vanskelig, og jeg undrer: hvordan ser dette kaoset ut utenpå? Der jeg stod, midt på gulvet i foajeen, foran en kunstner jeg virkelig beundrer og takket veldig pent for å ha fått vite prisen på en skål, og så smilte jeg bare enda mer og svimlet meg ut?
Noen er svimle av glede. Noen er svimle av angst. Noen er svimle av sult.
Jeg er noen. Jeg er tre. Og jeg er halv, stang ut. Jeg alle alle og jeg er null.
Nå gleder jeg meg veldig til jul, den søte juletid, og jeg vet om et par nissevenner som kommer med barnlig, fint bestikk til meg. Jeg er glad, selv om jage er forvirret av alle disse ulike følelsene mine. I dag har jeg litt lyst å se en film som psykologspesialisten innenfor autisme, som jeg hadde rett etter jeg fikk diagnosen, fortalte meg om da vi jobbet med å kjenne igjen følelser, nemlig innsiden ut. Den betyr noe for meg. Følelser har betydning, både gode og vonde. Betyr jeg noe og?