Stikker hodet ut
av paraply
ser mot sky
Det er FN-dagen i dag. En dag for ettertanke. Og nye tanker. De regner i hodet mitt. Drypper på favntak. Sitter noen godt i det? Sitter andre vondt i det? Hvor mange?
Det er tanker om verden vi lever i i dag. Hvordan den blir i morgen. Krig og fred og sånn. Det vanskelige som ulmer i meg, utenfra også – ikke bare mine vanlige greier, men dette som preger (nesten) hele verden. Krigen i Ukraina. Ønsket vårt om fred på jord som ikke er helt reelt. Med verdensbildet, slik det er, også i dag, 24. oktober 2022.
Vi skriver en dato. Vi skriver historier. Nyhetsmediene er med på fortellingene, rapportene, dokumentasjonen. Det blir debatt. Det blir handling. Og det blir følelse av også å være maktesløs, når jeg ser alt som skjer som jeg ikke kan rå med. Jeg vet ikke min arme råd, enda jeg prøver å være blekksprut og fikse på åtte strake armer.
Jeg tror likevel på å stå sammen. Gjør vi operasjon. Ikke gi opp. Kan vi lage et dagsverk. Ikke la det vonde få rå. Selv om ikke alt blir bra, finnes håp. Under solen. Som ikke bare blir dugg, men som kan vokse fram til noe. Når varmen treffer oss, når vi kjenner medmenneskelighet. Da kan det være godt å leve.
aspergerinformator.com 