På Facebook 30 oktober, kom dette bildet med tekst opp i minner, fra år 2013. Det minnet meg litt om livet mitt. Her og nå og før og etter. Om å være barn og om å være voksen. Om å være i bevegelse, og fastlåst. Og om samtidig: å strekke seg litt til.
Jeg strekker meg og krøller meg sammen på samme tid. I Kompani Lauritzen hørte jeg at man noe om at livet ikke bare er for at man skal krølle seg sammen og ha det vondt. Derfor leter jeg etter mellomtingene, ikke bare være så enten eller som jeg av og til er.
Å være rigid, firkantet, ikke fleksibel i tanker og adferd er litt typisk ved autisme. Og ved meg. Det får svart-hvite utslag.
Men jeg er også kreativ, og ser ting andre ikke ser. Nye ord, nye tankesett. I et sett.
aspergerinformator.com 