I morgen er det fredag. Jeg skal reise. Ikke til julestjernen. Men jeg tror jeg leter etter noe like strålende. Et like sterkt lyspunkt. Signal. Om at jeg hører til. Om at jeg har noe å komme med. Noe å si. Rettelse: Skrive.
Det er siste samling i forfattarskulen. Skal jeg skrive Oslo-byen. Skal jeg lese huset fullt. Det blir kanskje fint, vemodig, storartet. Det er så mye inni meg. Og utenfor er verden enda mye større.
Tirsdag hørte jeg Thomas Dybdahl synge sin One Day You’ll Dance for Me, New York City. Det fikk meg til å tenke på noe av det samme som jeg allerede tenkte rundt dette. Med skriving. Og muligheter. I verden. At noe magisk, kan skje. Tross alt.
Sist jeg prøvde meg på noe større sosialt, der jeg måtte delta litt og ikke bare lytte på musikken, hadde jeg et sammenbrudd. Det var fredagens forsøk på å være sammen med de andre som en som de andre, på jobben sitt julebord, og jeg var jo ikke den, jeg er ikke frisk og jeg har det ikke helt bra for tiden.
Selv om man faller, selv om det gjør vondt, kan man reise seg igjen og igjen. Reiser, meg? Opp og stå, med kofferten ved siden av meg. Du kan se meg i morgen. Jeg er pakket nesten helt klar. Mac og skrivesaker og et forsøksvis godt humør, relevante tilbakemeldinger til andre studenter, vi kan vokse sammen på.
Dette er bokstavlig, litterær bærekraft. Jeg og kofferten min triller til Oslo by.
aspergerinformator.com 