Hverdag · samfunn

Gaver og gavekultur på psykiatrisk

Jeg var mange år på sykehus. Og alle år, inneholder en jul. De var av ulik art. Men fellestrekket, var tanken jeg hadde for andre. Og jeg var ikke alene om den. Det er veldig mange pasienter som oppfører seg på samme måte, har jeg inntrykk av.

Det ble ekstremt viktig å takke verden rundt seg, for meg. Og jeg er ikke alltid så god til å snakke. Det er i alle fall mer konkret for meg å gi gaver og kort.

Jeg brukte timer, døgn, uker. På å lage gaver, kjøpe gaver, designe egne julekort.

Ja, til de nærmeste da eller? Ja, til dem også. Men også til andre pasienter, til pleiere, behandlere. Til den som bare skjenket meg en hyggelig setning.

Alt ble forstørret. Altså også det gode ved menneskene, og jeg fikk behov for å takke, med kort, med gave, og de skulle være gjennomtenkte – ordene mine, gavene.

Jeg stod i en takknemlighetsgjeld samtidig som jeg hadde en ekstrem overflod av omtanke og medfølelse og elsk til menneskene rundt meg. Syke som friske.

Å ha mange å gi til, ble også en bekreftelse for meg selv på at jeg var til for noen, og ikke helt alene.

I norsk helsevesen, har egentlig ikke de ansatte lov til å ta imot gaver. Og det er på mange avdelinger regler om at pasientene ikke skal gi hverandre gaver.

Dette KAN være en god regel. Men noe ved å la oss få vise at vi bryr oss, kan også være fint.

Som når pasienten som frøs og ikke hadde noen ting, omtrent bare et skift tror jeg, og en boblejakke som var på innendørs, fikk tovede tøfler av meg, som jeg hadde laget – der inne på lukket avdeling, med kulde i murveggene. Følelsene gjorde kanskje mest varm.

Eller som når jeg fikk gi en psykolog et bilde der jeg sa: Keep swimming. Han fortsetter å holde ut, i yrket sitt, gjør en riktig viktig jobb som psykologspesialist for særskilt personer med autisme.

Eller når jeg fant fram et lykketroll, for å gi til ei ung jente, som hadde veldig vondt.

Selv fant jeg et kort fra en person, mange år etter en innleggelse der jeg kort til etter fikk elektrosjokk-behandling som gjorde meg glemsk i lang tid. Jeg kunne ikke huske dette. Men ved å lese, og se, klarte jeg å male fram bildet av henne inni meg igjen. Jeg håper hun klarte seg, hun var en sånn tynn, bristeferdig stilk som meg.

Hjertet var stort, og det banker. I meg. I oss? God romjul, godt nyttår. I alle hjem, og alle avdelinger. Uansett hvor du er, så hører du til. I verden. I noen. Og noen, kan være oss. Jeg er glad vi evnet å se hverandre, selv om vi kanskje gjorde det litt mot reglene da vi var innlagte pasienter.

Reklame

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s