Sosial sorg

Jeg er ikke helt som andre. Jeg har litt problemer med å holde en relasjon ved like. Jeg får problemer inni meg hvis jeg føler forholdet til andre er ubalansert, eller hvis jeg føler meg invadert og ikke greier å besvare forventninger eller for dem som spør kanskje hverdagslige spørsmål. Det kan fort bli en konflikt, som noen kanskje aldri kommer over. Mennesker føler seg kritisert eller avvist, selv om jeg ikke mente det akkurat sånn. Jeg trenger noen ganger bare å trekke meg tilbake, eller å få vente med å fortelle noe til jeg føler meg klar.

Den sosiale sorgen, er flere ting (for meg). Det kan være å ikke føle seg i fellesskap, som jeg kanskje var litt inne på nå. Men det kan også være noe felles, en slags felles-sorg. Der alle er triste sammen. I psykiatrien, kan det være litt skummelt om svært syke pasienter får virke inn på hverandre. Eksempel på sykdom i kammer: vi har alle hørt om dette med lukkede insta-grupper etter avdekking i media de siste årene, der man deler for eksempel at man vil ta livet sitt.

Det vil jeg ikke, med dette innlegget. Jeg vil leve. Sammen.

Og det med å være alene, for eksempel ikke å kunne invitere til en bursdagsfest med venner, kan gjøre litt vondt, liksom – det viser meg helt konkret at livet mitt og funksjonsvarianten min liksom ikke passer helt inn i det alminnelige. Jeg har ikke venner jeg kan mikse sammen, for de kjenner ikke hverandre. Jeg har en her og en der.

Mest har jeg familien min. De gjør at jeg aldri blir ensom, selv om jeg kanskje er en del mer alene/uten vennekontakt enn andre på min alder – i alle fall enn andre som ikke har barn. En del med barn har ikke «tid» til vennerelasjoner, men har kanskje huset fullt på et vis likevel.

Jeg har det fint alene også. Eller, jeg klarer meg jo ikke alene. Jeg har helsehjelp i min bolig. Men jeg klarer meg altså uten de store sosiale båndene/happeningsene, av sånne festlige slag, lag. Jeg knytter bånd i litteraturen. Jeg nyter musikk. Jeg er i live, i livet. Jeg bølger og synger inni meg. Men, sånn i disse bursdagstider da, så innså jeg jo at jeg liksom på et eller annet plan har kommet til kort. Unnskyld.