Jeg ble litt inspirert i hodet mitt, og hjertet, av et dikt i boka Følg med nå! av Trygve Skaug, som handlet om at det ikke var krise om noen fikk en 3-er i matte, at man skulle ikke være så lei seg for det var ikke sånn at på 17. mai ville kongen ha sluttet å vinke da hun kom på slottsplassen, foran perrongen der han står og vinker, fordi hun hadde den 3-eren. Det er jo ikke sånn!
Og så tenkte jeg, kanskje hadde kongen heller jubla. For at vi står her, alle mann! Jenter og gutter, kvinner og menn og hva i mellom en kan føle seg som! Ikke for om vi får ståkarakter, men for at vi ikke er knekt. Jeg går så over i kortenes verden: Jeg frir til Hjerterknekt som jeg kan bygge opp – være litt livspartner med – til å få et godt liv sammen med kongen og alle i landet vårt, ja ikke som kjærester men som medmennesker, ja for alle våre små hjerter med store rom.
Jeg tror kongen hadde sagt Hurra. Med stor h, til og med for meg. Av og til. Ikke hver dag så klart, men ofte nok. Det tenker jeg er en god grunnlov å bære inni seg: Kongen hadde sagt hurra. Og alt dette, det fikk et dikt meg til å føle skikkelig på ekte. Det gjør at jeg tenker jeg litt på hvor fint det er at vi kan skrive og uttrykke oss. Og videre: Kanskje burde vi være flinke til å skrive god feedback til menneskene rundt oss, mens kommentarfelt ofte hamrer vilt rundt seg – ja da burde vi være motvekt vi! Det er så lett, å si det man egentlig mener, når man er glad i noen, eller ser noe bra ved noen. Det er der, tro meg, noe bra, i deg, i han stille i kroken i klasserommet, nabokona som ser tom i postkassa, i meg. I alle sammen! Vi ere en nasjon. Hurra, hurra, hurra. P.S. På 17. mai skal jeg smile ekstra til naboene, de som bruker de samme søppelkassene, gangveiene som meg.
aspergerinformator.com 