Jeg er hjemme. Jeg har ikke vært på jobb. Jeg er sykmeldt, bruddene i ryggen gjorde meg så dårlig at jeg ikke klarte engang verken å tenke eller å være tilstede i hverdagen min. Jeg klarer ikke kle av meg om kvelden og kle på meg om morgen. Ikke hver dag. Jeg klarer ikke føre samtaler. Ikke så ofte som trengs når msn samhandler med andre. Jeg er ikke meg selv.
Smertene er tidvis veldig store. Men mest av alt gjør det vondt å ikke kunne gjøre det jeg føler jeg må for å fylle mine roller, særlig være en god arbeidstaker. Når jeg ikke kan gå på jobben, så blir jeg veldig redd. Også redd for å leve. Det blir vanskelig å være meg da. Burde jeg ikke være?
Så, her sitter nå hjertet mitt helt åpent og sårbart. Det finnes ikke plaster. Det finnes bare sår.
Men det finnes gode ord, snille hender, andre åpne hjerter. Som prøver å ta vare på meg. Akk, så viktig; TAKK. Takk alle de som ikke gir meg opp. Alle de som ikke er sinte. Alle de som holder av meg, også som jeg er. Med mer eller mindre knust hjerte, knuste ben.
aspergerinformator.com 