Noen ganger kan jeg føle litt sånn som Edvard Munch en gang sa om seg selv – i følge filmen jeg nylig så om han – at jeg hater alle mennesker unntatt meg selv. Men i neste øyeblikk kan jeg kjenne helt motsatt også: Jeg elsker alle mennesker og hater bare meg selv.
Dette blir og er veldig ustadig å forholde seg til – også for meg selv. Hvilke følelser kan jeg stole på?
Både elsk og hat er veldig sterke følelser og derfor gjerne tatt ut av dimensjoner. De er ofte ikke i balanse med virkeligheten.
Resultat: Her har du meg, mest i ubalanse. (Innlegget fortsetter under bildet.)
Løsninger:
Man må prøve å navigere også når det stormer. Ikke miste kursen eller forlise. Holde hodet over vannet.
Og videre, også holde hodet kaldt. Man trenger ikke gå helt opp i alt med en gang selv om man finner noe man syns er skikkelig kult eller gøy eller hyggelig.
Foreløpige konklusjoner:
Jeg må – både i positive og negative ting – prøve å la inntrykkene synke litt inn, kjølne litt, før jeg reagerer. Med å elske uforbeholdent eller å hate meg selv (eller en annen stakkar som kanskje ikke mente noe så ulidelig, utilgivelig galt) bør jeg altså avvente litt.
Det handler om å IKKE smi mens jernet er varmt. Kanskje.
aspergerinformator.com 