Mange på autismespekteret er preget av å være enten eller. Noe er rett eller galt, bra er dårlig, svart eller hvitt, død eller liv.
Jeg er også litt sånn. Jeg er ikke så god på middelveiene.
Jeg kan synes det er vanskelig å vite hva jeg skal velge nettopp derfor også – fordi forskjellen blir så stor. Jeg kan ikke finne en mellomting stort sett, jeg trenger klare retninger, tydelige svar.
Når jeg har tatt en beslutning, roer kaoset og stresset jeg ofte kjenner på i hodet mitt seg litt.
Å bestemme en dato kan være et hjelpemiddel for å ha tatt et valg. Når jeg er i butikken, har jeg planlagt på forhånd hva jeg skal se etter. Ofte også konkret hva som skal handles, men er jeg for eksempel i en interiørbutikk kan jeg finne noe fint spontant. Da regner og veier jeg (riktig nok) mye i hodet slik at jeg føler på at det skal bli et vellykket kjøp.
Når jeg kommer hjem etter å ha vært i valgsituasjoner, kan jeg snakke veldig mye om det jeg har endt opp med. Fordi det var så dominerende og sentralt i meg, at jeg føler det var «big deal» og sikkert relevant for alle. Det er det ikke sikkert de jeg forteller til synes? Kanskje var det kjempeinteressant å høre om alt jeg har kjøpt eller sagt eller funnet ut av. Men – med å fortelle er jeg i alle fall med – i livet, inkludert i den sosiale kommunikasjonen!
Jeg er ikke så god på å vente med å ta valgene mine nettopp fordi de dominerer i hodet mitt og forstyrrer konsentrasjonen nesten kontinuerlig til jeg har avgjort, tatt valget mitt og endt opp med en beslutning. Likevel håper jeg at det av og til er noe godt i vente i framtiden også. Det tror jeg, for pappa har lært meg at så lenge det er liv er det håp og sist jeg sjekket hadde jeg puls. Å leve er også litt bedre når jeg har mennesker rundt meg eller i livet mitt. Mennesker jeg har det godt sammen med. Det vil jeg velge, i dag. Venninnen min var innom i halv ett tiden, det var skikkelig «påskegodt».
aspergerinformator.com 