Jeg har hatt det mye vanskelig med meg selv, vasker med å føle meg god nok til å få lov å leve. Jeg har skadet meg selv på veldig mange måter. Og er fortsatt det man kan kalle til fare for seg selv. Men jeg klarer de fleste hverdagene, sammen med litt hjelpere.
Men jeg har noen minner om tider der jeg levde under såpass mye hjelp som hindret meg i å skade meg noe som helst selv, i alle fall ganske utstrakte forsøk på det, at jeg for å i alle fall ikke ha det for bra skadet meg gjennom å ødelegge tingene mine. Også ting som var viktige for meg!
Jeg knuste pcen min da en sykepleier ble sint for at jeg ødela et blad eller noe sånt som ikke var mitt, kanskje personalet sitt. Hun sa: Ødelegg ditt eget. Da tok jeg det helt bokstavelig, og ødela selveste pcen min, mitt redskap for å kunne skrive, høre musikk, redigere bilder og ha et språk på alt jeg kjente inni meg. I tillegg til den fysiske pcen og den egenskaper, mistet jeg en rekke filer – spesielt bilder – jeg aldri kan få tilbake.
Over en lang tidsperiode ødela jeg mine egne ting via å skitne dem totalt til i. Jeg skammer meg litt over dette, at jeg la dem i toalettet. Jeg gjorde så mine yndlingssko, par etter par, ble fisket opp fra toalettet og tatt ut i containere. Så var de borte, de som bar meg rundt i verden – hvis jeg en gang kunne få gå ute igjen.
Det var den gang da. Heldigvis klarer jeg nå å ha ting som er viktige og fine i hverdagen min, rundt meg. Jeg har sko jeg liker og jeg kan like å pynte meg med ting jeg syns er kule, søte, fine. Noe går rett vei.
Men det kan være vanskelig å føle at jeg fortjener enkelte ting. Særlig ting som skal gjøre ernæringssituasjonen mer hyggelig å gjennomføre. Da føler jeg det jeg føler hele tiden liksom, at jeg ikke skal spise selv om jeg har kostplan med næringsinnhold som må følges. Da hender det jeg spør, de som er glad i meg, med litt hjelp til å ordne. For eksempel en skål som gjør meg glad, eller et tilbehør. Får jeg litt hjelp, klarer jeg også gjøre flere nødvendige og hyggelige og gode innkjøp og investeringer selv – om jeg konkret har sett at jeg er verdt litt gavehjelp til akkurat sånt.
Det virker sikkert litt dumt, men det lille blir til noe stort – en følelse av å fortjene livet litt i alle fall. Da mestrer jeg! Fort gjort, børste bort drittankene og smile ikke lort men mer lurt – og bærekraftig. Det blir nok ikke akkurat helt «lykkelig alle sine dager» fra eventyrene, men litt små happy moments som gjør at jeg greier å være i meg. Takk for all mulig forståelse i dette skure løs-hodet, selv om det kanskje ikke er så lett sett utenfra. Livet kan være et eventyr verdt å oppleve.
aspergerinformator.com 