Alle markeringer går forbi, etterpå. Til en mer vanlig dag. Og jeg tenker, hva er de vanlige dagene og hva er de store. Jeg valgte meg i går å holde på det vanlige når jeg skulle feire grunnlovsdagen, «bursdagen» til landet vårt. Det bli ikke noen store happening. Det ble å lese en flott diktsamling. Det ble å skrive en bokomtale. Det ble å kladde noen dikt, kanskje påvirket av det andre gjorde på den dagen – her samtidig med det som ellers fortsetter å gå sin gang, og u-gang. Rundt i verden. Som her:
Jeg er her. Jeg observerer. Jeg ser. Jeg lever. Og jeg prøver å ta del i samfunnet, men jeg må være her litt stykkevis og delt. Jeg klarer ikke ta inn alle inntrykk, følelsene kan få en overload også i ting som andre bare blir glade av.
Jeg valgte meg litteraturen i går. Jeg feiret med den silkelignende notatbok-kjolen og knestrømpene som er prydet med bøker hele veien. Når jeg kan være i mine «aktiviteter» i faste rutiner, klarer jeg å være her. Å leve. Når for mye rocker ved «grunnmuren» å stå på, blir kommunikasjonen min enda mer firkantet, det blir vanskelig å svare på helt enkle spørsmål. Jeg kan fortelle, men jeg må få fortelle i midt tempo. Da kan jeg skravle som en foss, dele mine mindre eller store minner og refleksjoner.
aspergerinformator.com 