Noen ganger, kan man føle at man får hat mot seg. Det kan være for hvordan man ser ut, hvor man kommer fra, røttene sine, eller standpunkter. For eksempel. Det kan være helt uforståelig, likevel finnes all slags «rasisme».
En gang opplevde jeg å være på «feil» lag. Jeg var på fotballkamp på Ullevål stadion i Oslo, sammen med andre pasienter da jeg var på sykehus. Bilettene var gjennom sykehuset, så vi satt alle sammen der «hjemmelaget» sine supportere var booket inn. Det var Vålerenga som spilte, mot Lillestrøm fra Romerike, et lag jeg er vokst litt opp med å liksom føle jeg hører noe til, de gule kanarifuglene. Kvirrevitt! (Innlegget fortsetter under bildet.)
Men der satt jeg, i det jeg trodde var omtrent like uskyldig som fugledansen, sammen med en rekke fugleskremsler! Jeg kjente jeg ble redd. For rundt meg, brølte fansen. Vålerenga-fansen hylte at fugla skulle dø. Jeg krympet meg i mitt reir.
Men dette voldsomme engasjementet rundt å «like» samme lag på hva enn slags arena, kan også gi mennesker samhold. Når man føler man hører litt til. Som da jeg kunne sitte i stua mi og ha på meg et LSK-skjerf og tenke på vennene mine fra videregående, for eksempel, og virkelig klappe da laget vant flere kanoer og også kom til cup-finalen Tjue år eller noe sånt etter at jeg så en sånn skikkelig god venn fra vgs., så er vi fortsatt på lag. Her. Hjemmebane. Jeg kan huske.
Ting kan altså ha både baksider og framsider, som i gode og onde dager, være en del av livet. På god og vondt. Jeg håper vi kan ta bort litt av hatet mot alt som ikke er det vi selv mener er best eller de som på en eller annen måte representerer noe annet vi selv er, på generelt grunnlag – og bare vise kjærligheten i stedet. Nøye oss med det. Så kan man heller få lov å elske ulikt.
Forresten, jeg koste meg med å se på cup-finalen på TV i går, med LSK-skjerfet på – barndoms-følelser å trøste seg, vokse på, gro. Lillestrøm tapte, men vi så på sammen i stua, og vi fulgte med, følte med, jeg kvitret litt. Hjertet mitt er ganske happy og fornøyd med å være til i landet vårt i dag. Heia alle mann alle! Jeg strekker meg, fra grasrota og opp. Ned på meg, skinner sola.
aspergerinformator.com 