Jeg ser noen ganger «minner» dukke opp på Facebook, som jeg kan dele eller bare scrolle forbi. Jeg har tenkt litt på, noen av statusene jeg tidligere har delt. Her om dagen leste jeg: Tell me not to cry
– en «oppdatering» fra 2013. Det sier på en måte veldig mye om hvordan jeg hadde det, samtidig som jeg ikke satte ord på noe som helst. Hva det var, hva som stod på – inni meg?
Jeg ser slike korte, små glimt av hvem jeg var i lys av hvordan jeg hadde det – eller skal jeg si i skyggen av. I meg, rundt meg, i meg selv. Var jeg mest fanget, og likevel litt fri til å si hva jeg ville. Jeg var ganske dirkete om hva jeg mente, uten å få fram nyansene. Uten å romme helt andre mennesker. Ser jeg nå. Når jeg har mer space i hodet mitt, og kan trekke meg tilbake – og kanskje et viktig ord er nettopp lese. Jeg har lært meg å lese tanker, mennesker, følelser. Andre liv, gjennom å lese uttallige romaner og annen litteratur.
Jeg er overhodet ikke et utlært menneske hva følelser angår. Men jeg tror jeg har følt på det meste, i meg selv, selv om jeg aldri har opplevd mye av det andre har. Jeg har hatt et annerledes liv som pasient. I og med at jeg også fungerer annerledes. På vondt, men noen ganger litt på godt.
Kan jeg se nå. Når jeg har blikk for andre. Store evner til å legge fram nyanser i de rundt meg. Jeg ser om noen har en litt mer trøblete dag. Jeg ser når noen har gjort seg litt ekstra fine på håret. Jeg kan komme med viktig eller uviktig kompliment – jeg ser folk. Og jeg er en del av folket. Det er en underlig og litt fin tanke, også om meg selv. Å lese, å lære seg å leve her på jorda, sammen med andre mennesker og også greie å stå i seg selv, sånn av og til i alle fall. Være et medmenneske uten å knekke helt sammen. Her er jeg, dronning eller knekt. Kjole, uniform?
aspergerinformator.com 