Hvem er jeg? Er jeg en å luke bort fra samfunnet, fra livet, fra meg selv? Det er rart å tenke de tankene når man også er så glad i livet. Da kjennes de så store og skremmende og truende liksom.
Hvem er du? Er du den som kommer og går, kanskje setter deg litt ned, slår an en prat over gjerdet. Kan vi sammen finne ut av det, være som gode naboer i livet? Altså, ikke sånn konkret med hvor vi bor, men gjennom å kunne omgås – i det hverdagslige. I hva som måtte komme, av snublesteiner og fjell som må flyttes. Kan vi sammen ta i et tak, i Norges dugnadsånd?
Jeg håper noen vil gå over plenen min, plukke meg og støtte meg opp. Jeg kan få stå mer som en vakker villblomst i rosenhagen da – (jmfr. den kjente romantittelen) som vi ikke kan love hverandre – mer enn å være til et problem, som ugresset er for noen (ganske mange).
Jeg ser meg rundt. Det er ikke en blomst her. De blir nå om dagen tatt godt vare på av mer grønne fingre enn mine. De får ny jord å vokse videre i, regelmessig vann og litt godt stell all over, før de skal komme hjem og på plass til meg når jeg har flyttet. Da skal de få stå der grønne og skjønne sammen med meg – full av håp vi kan dele. Noe å spire, vokse og gro videre, visere på.
aspergerinformator.com 