Halvhjertet, helhjertet

Jeg elsker. Jeg elsker å få til. Også kan jeg likevel kjenne, at for å få til må jeg noen ganger gjøre ting halvhjertet. Ikke gå all in, ikke ta i for mye, klare å begrense meg så jeg ikke blir helt utslitt. Jeg sover lite og er også smertepreget og da må jeg kanskje ta litt hensyn, i alle fall styre unna: tunge løft, tross jeg vil jeg vil få alt til, gjøre allting bra, VÆRE bra for andre.

Begrensningene må kanskje også gjøres på sosialt plan. Når jeg har besøk eller skravler med de som jobber her jeg bor, må jeg gi meg mens leken er god. Vi kan ikke dra det for langt ut, tross jeg har det fint – veldig lenge. Det tror jeg kan være vanskelig å huske på, både for meg og de andre. Når man har det så fint, er det jo for eksempel fristende å ha besøk en halvtime «ekstra». Ofte så går det også strålende, men noen ganger, ja noen ganger kan det da bli kjappe replikker fra meg når jeg får vondt og ting låser seg, jeg blir firkantet når noen «ser» meg, vil hjelpe. Da blir det mer vanskelig for meg etterpå, fordi kvelden liksom ender litt i at «jeg fikk ikke til» (det sosiale). Enda jeg egentlig hadde det strålende og ikke bare fikk til, men virkelig selv har det bra. Jeg trives så godt når jeg kan dele av dagene mine, livet og vi kan se at vi hører sammen, og at jeg hører sammen med flere ting og at jeg også evner å bruke den jeg er til gode ting ute og inne. Ja, jeg har det bra. Veldig mye veldig bra. Men firkantheten kommer skytende fordi jeg trenger de faste rammene, spesielt sårbart blir det når jeg er sliten, har hatt «for mange» kjempegode øyeblikk på et døgn eller to! 🙂

Det er så rart, at det som er bra, ikke tåles helt av meg, at jeg liksom blir litt syk av det. Samtidig kan det jo være noe i det, at man skal feste med måte for eksempel blir jo egentlig en relevant setning. For jeg, jeg opplever livet selv som en fest av og til. Jeg er så utrolig lykkelig på jobb og hjemme, når jeg driver med tingene mine og kjenner: livsglede mens jeg fokuserer, skaper, lager… hører til i meg selv, faller i ro og harmoni mens jeg leser og utvikler ferdighetene mine på kjøkkenet. Sånn for eksempel. Og da er livet så bra, at det kan være vanskelig å lande. Likevel – da greier jeg det, sånn samlet over en oppskriftsbok eller skrivende på mac-en min i blogg, meldinger eller med arkivering av oppskrifter.

I dag er første arbeidsdag etter helga, og den følges videre opp med fastlege-besøk. Jeg føler at jeg har mye å fortelle, men liksom ikke om det som kanskje en lege trenger å vite. Likevel – han trenger jo egentlig nettopp det, for det handler jo om livet samt funksjonsnivå, hvordan få til det som jeg får til også videre. Men per nå, ja per nå trenger vi ikke tenke så langt fram. Bare prøve å få til gode dager sånn hver enkelt dag. Jeg fikk høre at jeg blir nok ikke pensjonist, det traff meg litt, ble så konkret – er min tid fryktelig tilmålt? Men det gir meg også: en bevissthet om at jeg gjør noe riktig: lever i nuet og prøver å oppleve det best i det som er: livet mitt. Nå. På tross og på grunn av. Meg, omstendighetene, alt…

Samtidig minner jeg meg selv om: at for å leve sånn bra nok, så må jeg tåle å ikke gjøre alt de andre gjør, ikke ta i for de tyngste løftene. Heller yte akkurat passe tl at jeg ikke blir mer syk og kan fortsette å gjøre ålreite jobber og ha ålreite dager. Dette kjenner jeg verdi og mening i. Så jeg prøver meg, tross jeg gjerne bare vil være: 110 prosent tilstede, også med fysisk utførelse.