Jeg kjenner

….at verden brister
når kommunikasjonen svikter.
Når jeg ikke klarer å svare på det folk spør meg om – selv om det ikke er jeg som skulle hatt svaret.

Sånt skjer ofte her jeg bor, at jeg blir spurt om ting jeg ikke kan ha ansvar for å vite.
Ting man kan spørre kollegaer om og ikke meg.
Men også andre ting, ting som jeg i og for seg gjerne snakker om, går i stå
når jeg får for mange spørsmål før jeg selv får fortalt i eget tempo.

Alt dette har jeg sagt – og skrevet om – veldig mange ganger.
Likevel gjør det vondt for meg
at det er sånn. At jeg kommer til kort og at jeg
ikke kan bli forstått.
Derfor vil det alltid skje, ja grunnet null-forståelse, igjen og igjen.
En reprise av tragisk film.
Mens jeg egentlig så gjerne
vil være blid og snill, lage hverdagsromantisk komedie, snakke fritt og løst og godt.

Jeg klarer ikke
snakke videre sånn, og være blid og snill
når jeg går i stå.
Jeg må avvise i det jeg mister jeg eierskapet
til egne ord, min historie og egne fortellinger.
Jeg mister evnen
til å fortelle om ting jeg må, burde, vil foreslå.

Det er også vanskelig i kommunikasjon når jeg
– fordi jeg ser detaljer framfor det overordnede –
henger meg opp, korrigerer
de jeg snakker med.
Når jeg ikke forstår
spørsmålet eller replikken grunnet feil ordlyd og klang for meg.
I går for eksempel, da jeg fikk høre at
«det i hvertfall luktet godt» av det jeg bakte. Hva betydde «i alle fall» her?
Var det mangel på at det så godt ut?
Overhodet ikke, men jeg fikk likevel ikke svar.
Og da ble jeg så i stuss, på dette «i alle fall» at jeg falt litt, ja ramla mellom stolene, meg selv, den jeg vil være og den som er meg.

Jeg reiser meg igjen. Tross alt!
Jeg jobber på, har det bra. Veldig bra, med alt det jeg kan forstå, fikse, mestre
og skape sammen med andre og for meg selv. Ja, jeg trives med å leve i symbiose
som ansatt, medmenneske, funksjonelt vesen.
Det kjenner jeg på og føler at noen ganger da kan det være så godt
at jeg kan se mellom fingrene
på alt som kolliderte vekselsvis og underveis, stykkevis, sporadisk og uten varsel
i min «firkantet-het.»