Har du noen gang kjent på at du sier noe, som du mener er kjempeviktig, samtidig som du vet, kjenner og forstår at du gjør deg upopulær? Noen ganger er det verdt det, det å høre å si meningen sin. Denne gangen handlet det om å ta en syk person i forsvar.
De andre rakket ned, sa det ikke var okey her når hun er her – men er det ikke nettopp derfor hun må få være her? Den som trenger det mest. Det handler om å vise forståelse, og for meg å ha ryggrad nok til å si at dette blir feil. Hun var ikke der, kunne ikke si imot, og det haglet dårlige ord med mangel på forståelse, evne til å romme andre.
Jeg har autisme. En kjent fordom er at vi mangler empati. Men her var det jeg som forstod andre behov. Samtidig er vi jo ofte ærlige, rett på. Det var kanskje ubehagelig for de andre å ikke bare få et nikk fra meg også, en tilsynelatende forståelse. Men det vill ikke vært rett.
Etterpå kan man tenke: får man tilgivelse? Men det trengs egentlig ikke, det var ikke galt å tale den forsvarsløses sak. Den som trengte det mest. Det var å ta nødvendig, sosialt ansvar.
Det handler om å romme hverandre. Jeg lar leiligheten og mitt indre romme meg. Jeg smiler til speilet. Takker for at jeg våget å være meg for en annen. Kjenner egen kjærlighet, tross alt. En oppriktighet. Noe jeg kan stå for, selv om jeg ikke var populær.
aspergerinformator.com 