Innsiden ut

Når jeg føler meg syk, lengter jeg hjem. Eller: til en mammaklem eller et besøk fra en venn! Innsiden min står på utsiden som noe som kan bli berørt – på godt og vondt.

Det kan være det å være syk i kroppen og/eller syk i følelsene som gjør meg mer sårbar. Mer trengende. Jeg kan trenge: en klem. Dette kjenner jeg, selv om jeg har autisme og ofte kan synes kroppskontakt er vanskelig, uforutsigbart og ikke helt ok for meg. Jeg tror det skjer når jeg blir skikkelig sliten, det kan også være av sosiale inntrykk. Jeg kan huske så godt da jeg var omkring 14 år og litt for stor til å klamre meg til et fang, gjorde jeg nettopp det likevel i familieselskapene på slutten av kvelden. Jeg krabbet opp på mamma eller pappa og satt der ut kvelden, til gjestene gikk hjem (eller vi reiste hjem hvis det var vi som var gjestene).

Nå for tiden har jeg mye å tenke på, vanskelige følelser og også en smertepreget og syk kropp. Det gjør meg mer sårbar for alt, og jeg prøver å klamre meg fast i livet og trenger: at noen liker meg, er glad i meg, holder fingrene krysser for at jeg skal ha det greit videre.

Jeg setter pris på å bli sett midt i alt dette. Jeg er takknemlig når det blir sett at jeg er sliten uten at jeg sier noe. Når noen ber meg sette meg når jeg gjør maks for å gjøre en god jobb. Det takker jeg for, kanskje jeg da også oppnår en balanse som gjør at kropp og sinn får det lille av hvile som må til for å fortsette nettopp som jeg vil, der jeg kan bidra i arbeidslivet, samfunnet og ja – virkelig være til.

Det er det jeg vil. Også når jeg har tanker som vil trekke meg tilbake, få meg bort fra livet fordi jeg liksom ikke kjenner meg verdig plassen min. Men heldigvis, jeg lander stort sett på begge beina – også når de er hovne og vanskelige å stå på. Jeg takker de som står på, sammen med meg, både her og der.

Ha en god helg!