Jeg har sovet så mye. Fyker ut og inn av drømme hele døgnet. Kroppen skrur seg av liksom, mens den venter på operasjon. Men i drømme, ja da er jeg i alle slags scener fra mennesker jeg kjenner. Ganske utrolig, når jeg bare er i en seng! Det minner meg om at det er mer å leve for igjen – av helt vanlig hverdag, og sommer kommer.
Da jeg våknet i morges, hadde jeg en setning, en slags skildring i hodet: våkne opp til min egen mest levende solstråle. Litt som om jeg selv skinner for meg? Og at jeg kjenner at jeg lever, kjemper, skal greie det.
I de få stundene jeg orket litt telefon eller ipad, leste jeg oppskrifter. Kokk og servitør som ser fram til livet videre. Samtidig, hardt å ikke vite hva jeg kan få til. Men jeg håper og tror at når jeg er operert, kan jeg i det minste, om en uke eller to, gå såpass at jeg igjen kan skape på eget kjøkken og ha hedersgjestene mine hos meg som gjør at jeg får praktisert det som er så godt for meg. Og aller mest: ha det godt.
Og uansett – vi skal være sammen. Greie dette sammen. Allerede før det er vi sammen, nemlig. Da er jeg solstråle som også kan motta sol fra andre! Det er jeg glad for. Det er ikke sånn at vi med autisme ikke liker sosialt, det er bare kanskje på en litt annen måte.
Jeg holder meg fast med mitt kreative, glade hode. Og jeg tenker: jeg er på et bedre sted enn før, jeg klarer meg uten spesiell hjelp på sykehuset, er ikke en som skal skade seg men vil klare seg. For det det / jeg er verdt.
aspergerinformator.com 