Matmor

Jeg pleide å passe på hunden min, elske hunden min gjennom vann og ild. Det fikk jeg til! Jeg var hundeeier og matmor nr. 1. Da var jeg 110 prosent tilstede.

Det er andre tider nå. Hunder har som kjent ikke ni liv, som katten så mine er gått ut av tiden, og selv en katt ville vært på overtid og vel så det nå om den ble født da for eksempel Mocca-min så dagens lys.

Hunden min trengte mat, omsorg, tur og sosialt samvær. Hun(d) og jeg var dream-team! Vi reiste rundt, jeg utfordret meg sosialt for å være den beste kamerat: vi trente blodspor, utviklet oss og hadde lykkestunder i det små. Det er som sagt andre tider nå, men de må gjøres noe med de og! For se:

Jeg har ikke hund å leve, men familie og andre som er glad i meg – OG jeg har MEG! Jeg må ta vare på meg, elske i alle fall bitte litt, sånn til livsgrunnlag, for at livet skal være bærekraftig og jeg levedyktig. Jeg har ikke ni liv, kan ikke skufle det ene jeg har bort. Og for all del! Ikke kaste bort tårene til de som er glad i meg. Jeg vil vi skal få smile, trives, midt i også det krevende for meg.

Livsoppdrag her og nå: Å være «matmor» for meg selv! På sykehuset etter operasjonen, fikk jeg instruks om at kroppen vil trenge mer næring etter operasjonen jeg har hatt. Det må JEG prøve å huske på, leve opp til – bare fordi: det gir livet litt større odds i forhold til at jeg skal få være med, jobbe igjen, ta en for laget. Heia hverdagslaget!

Å feire andre og sørge for felles livsgrunnlag, handler om å godta seg selv, gi seg en sjanse og spille hverandre mest mulig gode. Jeg blir ikke god alene, er 90 prosent avhengig av støtte i ryggen. Da ser jeg: medvinden i håret, et feirende flagg.