Jeg tror at folk tror vi kan mangle empati for hverandre, mangle overskudd til å tolerere andres utbrudd når man er på psykiatriske sykehusavdelinger. Denne historien fra omtrent 15 år tilbake, motbeviser. Syns jeg.
Det var sånn at jeg kunne oppleve endringer dominerende, invaderende, utenfor balanse når jeg ikke tilhørte fellesskapet selv. Som da ei skikkelig fin dame av en pasient på seksti pluss, med mye bekymringer innabords, hadde vært på permisjon et par timer, bakt en kake og satt på avdelingen der jeg ble ført rundt av en pleier på hver side fra A til B og ikke fikk være i dette felles-miljøet sammen med de andre.
På veien skuffet jeg kaka ned på gulvet. Og da, da så jeg det! Da så jeg så klart at hun antakelig forstod det handlet om noe annet. Hun ble ikke sint. Hun ble ikke opprørt. Jaja, sa hun. Og jeg tenkte: så glad jeg er for at de tross alt hadde fått spist en del kake først! – ja før jeg kastet meg fram og ødela «alt».
Jeg ville si takk. Takk og pris og heia nestekjærlighet mellom mennesker. Det står nå som en innvendig ønske-bønn om at hun og andre fra psykiatriens løpeganger har det bra nå. Jeg kaster i hodet en mynt i en ønskebrønn, den jeg pleide besøke på Rikshospitalet rett nedi baken. Skitt fiske og god bedring i alt og ett, til evig tid.
I dag er det MIN halvtårsbursdag! Jeg gir meg en forsiktig klem i bakhodet og takker meg selv for at jeg greide og greier meg. Gratulerer med hverdagslivet, på godt og vondt og som summa summarum er: mer enn verdt å leve i!
aspergerinformator.com 