Jeg tenker på det som er lett. Det som går litt av seg selv – av ting som kunne vært vanskelige. Det kunne vært vanskelig å ikke få oppleve ekte sommerferie med utflukter i medvind. Og det er det jo på sett og vis – men likevel ikke, fordi jeg føler: at jeg gjør det som er forventet av meg, jeg gjør det som ivaretar kroppen som ble skadd og hjelper til slik at jeg igjen kan få jobbe og være en som gir noe tilbake til samfunnet.
Og i disse tankene så kom jeg på en ting jeg begynte å reflektere over. I forhold til at jeg på en måte er psykisk sett friskere enn for fem år siden for eksempel, med tanke på selvskading ol. Jeg trenger ikke lenger å skade meg, nettopp fordi kroppen sørger litt for det av seg selv. Det er mer enn nok det som jeg opplever, jeg trenger ikke påføre meg noe ytterligere – oppdraget mitt er I STEDET å takle det vonde og gjøre meg selv sterk og frisk nok til å kunne jobbe og være sammen med de jeg er glad i, også når kroppen er syk.
En tredje viktig ting: da er det nesten bare blåbær å ta litt vare på meg og livet mitt, noe som kunne kjennes mer vanskelig før. Jeg har et liv det er verdt å leve, og jeg har en oppgave med å gjøre nettopp det – som jeg tar meget alvorlig (jeg har jo mennesker som er glad i meg og jobb og samfunn jeg vil bidra i, som meg).
aspergerinformator.com 