…at jeg hadde en god dag. En sånn dag det var fint å jobbe. Jeg var i samspill. Jeg fikk til.
Samtidig: en sårhet, over å være annerledes. Å ikke være i samme turnus som andre samtidig som man er mer enn 100 prosent med.
Jeg fikset, jeg gjorde alt jeg håpet jeg skulle huske fra tidligere, få til, samtidig som jeg så så klart: the difference. Mine store gleder matcher ikke a4-samfunnet selv om det virket som jeg og gleden min gav ringvirkninger med flere smil. Oh my gud så digg det er med mandag da!
Likevel, visste jeg inni meg: ikke alle kan se og derpå forstå hvorfor og hvordan jeg kan oppleve alt så ekstra godt. Ingen ting jeg føler, føler jeg halvveis. Det er fullt og helt – en usedvanlig indre lykke ikke til å forstå.
Men gjør det noe? Kan jeg vri det til å bare føles bra? I stedet for å føle det som fremmedhet, noe uforklarlig, kanskje uønsket eller «feil». Kan jeg tillate meg å føle meg bra?
Jeg håper det. At jeg en dag, kanskje i morgen, kan klemme meg varsomt rundt kroppen min og kysse øynene i speilet. Jeg er til!
Takk for en god gårsdag og tvitvi for fine samtaler om fremmede – for meg veldig kjente følelser – av utilpasshet, midt i min egen veltipassse lykke! Og alt godt for de kommende, gode arbeidsdagene. Både her og der! Ønsker alle: en god tirsdag.
