I kantina på jobben, er det vafler hver tirsdag. Det er en hverdags-tradisjon som jeg ser at menneskene rundt meg setter pris på. De vet hva de kan bestille seg på morgenen, som en rett i flere eksemplarer, eller kanskje singel som dessert etter salat eller egen matpakke. Brunost og syltetøy er de to faste valgene det står mellom.
Når jeg ser hvordan en slik etablert, enkel tradisjon gir noe håndfast og godt for andre, kjennes det ikke like ut av boksen å trenge faste rammer og rutiner for å ha det bra, sånn som jeg gjør i lys av å ha autisme. Jeg føler meg mer som resten når jeg ser hvor godt noe konkret å forholde seg til kan være. Da smiler jeg når jeg står i kassa og serverer til en helt ålreit hverdag, tirsdag 3. november og videre framover.
