Jeg har raske tanker som raser gjennom hodet og får verden rundt til å virke langsom. Jeg spinner og blir frustrert når andre ikke forstår hva jeg trenger, sier, mener, vil, kan uten. å forklare i det vide og brede med ord jeg ikke har tilgjengelige i øyeblikket. For nor det går så fort, har jeg ikke tid til lange utgreiinger. Jeg må videre. Fra det ene til det andre mens jeg mest av alt prøver: å være tilstede i livet mitt. Det er det jeg jobber for: å delta her og nå. Bidra, være i symbiose med andre mennesker.
Lørdag satte jeg skikkelig pris på det enkle i samholdet ute. Da vi var på tur, handlet, opplevde og var sammen. Før tur, var det mer innviklet for tankene var i spinn og noen rundt meg var passive, ikke til å forstå, eller: jeg var for kjapp i tankene og ikke til å begripe for den andre. Jeg spiste lunsjen min før tida, for alt var så kjapt, og det ble for lenge å vente på den faktiske klokka.
På tur derimot, gikk det godt. Vi gikk på i godt tempo. Holdt oss i bevegelse. Så og opplevde jul og julepynt, bakeartikler, gamle skatter. OG etterpå: livet er en skatt. Jeg håper det vokser renter på gode sosiale hverdagsøyeblikk, hjemme og ute. Da tror jeg, hvis andre kan kjenne det samme som meg, at vi har glede av alt man må gjøre for å mestre hverdagen, enten man har fri eller er med meg i jobben sin/min.
Ha en fin mandag!
