Jeg ser: klare krystaller, lyspunkter midt i nata. Jeg våkner tidlig. Jeg spretter som en ball fra det ene til det andre – samtidig, mest i bare meg. Som om jeg ikke kan unnslippe ballen som ruller, må gripe den, før den forsvinner i morgentåka.
Jeg ser lys. Jeg ser fram til dagen som venter. Jeg vet at det ikke alltid var sånn, kanskje. At jeg fremstod depressiv. Men egentlig, hadde jeg en innvendig lykke også da. Bare litt forstyrret.
Vekslingene mine er markante. Eller – både-og-perspektivet, rettere sagt. At jeg kan ha det vanvittig bra og vanvittig vanskelig på en og samme tid. Det gjør meg frustrert og blid. Det gjør at jeg har noe og holde fast for, danse i skyggene og bade i sola, åh, så fantastisk flott. Det gjør meg godt at jeg evner å se så mye bra også når jeg kjenner indre usikkerhet, en klo gjennom hånda sosialt.
Jeg vet ikke hvordan jeg fant meg igjen, i tåkeheimen, der jeg gikk meg mer og mer vill fra innsiden av et sykehus og nå ut. Jeg tror svaret er at jeg hele tiden holdt hånda mi, lot den ikke få slippe, selv ikke da den lå under kniver.
For midt i fortvilelse og/eller selvforakt, har jeg en livskraft. Som tar vare på meg og de som er glad i en sånn som jeg kan være når jeg kan leve og glede… meg og andre?
I går var en fin arbeidsdag og en god prat ble det hos fastlegen etterpå. I dag etter jobb, vil jeg bake litt. Men først: jobb, se folk, prate, fortelle om i går, være i nuet, pakke el-import, stå på og kjenne lyset lyse mens kulda på utsida har satt varmepumpene godt i gang.
