Søndag skulle jeg veie meg, og måtte derfor vente på dagpersonalet før jeg spiste frokost. Det er litt utfordrende og slitsomt for meg siden jeg alltid våkner tidlig og har det sånn at dagen ikke begynner før frokost. Sånn har jeg alltid hatt det. Morgenen blir et krevende vakuum til frokost er spist.
Det som overrasker meg er at andre også kan fikse så dårlig noe som bare handler om meg. At samtale med nattevakt går helt i stå. At jeg er mindre fleksibel og sårbar er én ting jeg kan forstå, kanskje noe motvillig fordi det er uønsket for meg å ha disse følelsene og den stakkato kommunikasjon, men likevel: i et autistisk perspektiv.
Det er altså forståelig. Men hvorfor klarer ikke andre navigere sammen med meg og gi roen og tryggheten jeg trenger i de – denne gangen bare to timene – vi venter?
Jeg lurer på hvor det gikk så skeis. Jeg lurer på hvorfor andre ikke kan beklage. At det bare er jeg som gjør det, ordner opp i det, og når det denne gangen ikke var jeg som gjorde så veldig feil, da er det vanskelig å innlede en samtale om beklagelse fordi jeg tror ikke den andre vil forstå de tydelige feiltrinnene som ble begått. Som å blande meg med mine ting, rote i mine mat-papirer.
Jeg rydder selv. Jeg ordner selv. Derfor blindet invaderende og vondt når alt går på tverke med en umotivert innblanding. Om en liten time, etter dette, skulle dagvakten komme. Jeg pustet rolig i mellomtiden, så godt jeg kunne. Forholdt meg adekvat. Jeg kunne bare ønske: beklager i retur når man ser at noe blir så vondt for meg og samtale og alt er ute av vater, balanse.
I dag ble det dumt igjen, der nattevakt sa: jeg skrur av radioen, da god morgen Norge snart skulle starte. Men dette er mitt hjem. Jeg må få velge. Noe. Sånn at livet kjennes som mitt. Kontrollert, i balanse, ikke styrt av en trøtt nattevakt.
God morgen! I dag venter jobb også sykehus med kontroll av lårhalsen min. Jeg går på med friskt mot, og for å tåle den litt ugreie morgenen og det mellommenneskelige der, lot jeg meg skrive dette. Få det ut. Og inn, inn i hjertet så jeg kan kjenne: det er flere faktorer, ikke bare 1 uforståelig autist som roter til, eller hva?
Og så, så kommer fredag med flere spennende utfordringer på jobb. Jeg fikser, selv om jeg ikke er like fleksibel i prat hjemme eller ute, som jeg kunne ønske meg sånn at jeg ikke ble så sliten av alt som skjærer seg, sånn som denne morgenen, i min egen stue.
